parat-16-14-1-196x300

Vi trenger flere som vil organisere seg

I august kom nyheten om at hovedorganisasjonene YS, LO, Unio og Akademikerne går sammen i et prosjekt som skal bidra til å øke organiseringsgraden. Et slikt samarbeid var utenkelig for kort tid siden fordi det på mange arbeidsplasser er et innbyrdes konkurranseforhold mellom disse om medlemmer.

Hva har endret seg? Andelen organiserte arbeidstakere i arbeidslivet synker og er for første gang på flere tiår under 50 prosent. En slik utvikling, og særlig om den skulle fortsette, innebærer en fare for at organiserte arbeidstakere og deres meninger mister relevans. Både på arbeidsplassene og i samfunns- og arbeidslivet som helhet.

Er det så farlig om organisasjonsgraden synker? For å svare på dette spørsmålet må vi først se på hvordan det norske samfunnet og arbeidslivet er organisert, og i hvilken grad dette har hatt og har betydning for andre forhold vi verdsetter.

I løpet av de siste 120 årene har organiseringen av arbeidslivet vært i utvikling. Like lenge har vi vært gjennom store omstillinger av arbeidslivet. I den tidlige fasen, hvor organisasjonsgraden var lav, var også omstillingen mer konfliktfylt og bytteforholdet mellom lønn og arbeidskraft var urettferdig. Det vil si lønna var lav i forhold til arbeidet den enkelte gjorde for arbeidsgiverne. Mange konflikter og dårlige vilkår for arbeiderne stimulerte flere til å organisere seg. I neste omgang fant de organiserte arbeidstakerne og arbeidsgiverne sammen og løste utfordringene. Det ble ro i arbeidslivet, og i takt med den videre organiseringen av begge sidene økte produktiviteten og den økonomiske velstanden. Samtidig utviklet velferdsstaten seg.

Trepartssamarbeidet, hvor både arbeidstaker, arbeidsgiver og myndighetene inngår, sørget sammen for at lite produktive og lønnsomme arbeidsplasser ble byttet ut med nye og lønnsomme arbeidsplasser. Enkelt sagt gjorde det at partene delte på byrden ved omstillinger slik at begge sider kom styrket ut av disse og verdiene til felleskapet og velferdsstaten økte.

Hva er situasjonen i et arbeids- og samfunnsliv hvor organisasjonsgraden har sunket eller alltid har vært lav? Hovedbildet er at der sliter en med å ha et rettferdig bytteforhold mellom lønn og arbeidskraft. Lønnsmottakere får mye mindre igjen for arbeidskraften de selger enn i organisert arbeidsliv. Fordelingen av verdiene som skapes er annerledes og skjev.

Nordmenn på tur i Sør-Europa, USA eller andre deler av verden oppdager fort at effektiviteten i arbeidslivet og løsningene forbrukerne må forholde seg til, er på et annet nivå enn i Norge. Det handler om omstillingsevnen deres som er dårligere enn i Norge.

Dersom høy organiseringsgrad er en forutsetning for fortsatt høy produktivitet, verdiskaping og velferdsstaten, hva skal til for å få flere til å organisere seg? Det er ikke et enkelt svar på dette, men mange. Men de mest åpenbare er nok følgende: Flere arbeidstakere må få kjennskap til fagforeningene og spørres om de vil organisere seg. Spør kollegaen, naboen, vennen, den bekjente.

I tillegg må vi få gratispassasjerene til å forstå at de risikerer å miste sine goder, lik dem de organiserte har, dersom de ikke organiserer seg. Parat vil bidra til å snu utviklingen og gjøre vårt for at det organiserte arbeids- og samfunnslivet i Norge står seg inn i en ny tid.

Parat-15-img60

 

 

 

Hans-Erik Skjæggerud
Leder i Parat

Facebook: facebook.com/HansErikSkj/
Twitter: @Skjaeggerud

Share Button