parat-2016sep-70

Manglende organisering kan true norsk velferd

En stadig større andel av arbeidstakerne i Norge er uorganisert, selv om antallet medlemmer i arbeidstakerorganisasjonene har økt. Dette skyldes ifølge SSB at det totalt har blitt flere arbeidstakere.

Av: Lill Fischer

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at arbeidstakerorganisasjonene i Norge hadde nesten 1,8 millioner medlemmer i 2015. Tallet inkluderer alle medlemmer, også studenter og pensjonister.

Organisasjonsgraden stuper i privat sektor
Drøyt 1,8 millioner ansatte i norske virksomheter var i 2015 ifølge SSB ansatt i virksomheter som var tilknyttet en arbeidsgiverorganisasjon, der omtrent 1,4 millioner av disse hadde tariffavtale. Det utgjør 77 prosent organiserte med tariffavtale i 2015, mens tilsvarende andel var på 86 prosent i 2003.

Ifølge forskningsstiftelsen Fafo og Institutt for samfunnsforskning (ISF) har den samlede organisasjonsgraden i Norge gått ned fra 57 til 52 prosent siden 1995. Organiseringen i offentlig sektor holder seg høy og har kun falt med ett prosentpoeng fra 80 til 79 prosent.

I privat sektor har organisasjonsgraden sunket fra 44 til 37 prosent.

Parat-leder Hans-Erik Skjæggerud liker ikke utviklingen og mener synkende organisasjonsgrad setter den norske modellen og trepartssamarbeidet i fare.
– Den norske modellen forutsetter sterke arbeidstakerorganisasjoner. Når andelen organiserte går ned, svekkes arbeidstakernes innflytelse. En innflytelse som blant annet har sikret relativt jevn inntekt og dempet forskjellene mellom oss som bor her i landet, sier Skjæggerud.

Han legger til at det å være organisert ikke utelukkende handler om å stille krav, men også å ta ansvar for fellesskapet.
–Sterke organisasjoner i arbeidslivet bidrar til høy produktivitet og omstillingsevne i næringslivet. På den måten bidrar det til opprettholdelse av velferden, sier Skjæggerud.

Inger Lise Blyverket er direktør for forhandlinger og arbeidslivspolitikk i arbeidsgiverorganisasjonen Virke og er også opptatt av viktigheten av sterke organisasjoner i arbeidslivet.
– Det er nok for sjelden at næringslivet fremsnakker det som omtales som den norske modellen. Norske bedrifter nyter alle godt av at vi har sterke, tøffe og ryddige fagforeninger. Uten dem ville ikke denne modellen fungert, og norsk næringsliv ville hatt dårligere forutsetninger for å lykkes, sier Blyverket til virke.no.

Hun mener alle norske bedrifter nyter godt av at vi fremdeles har sterke organisasjoner på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden i Norge.
– Det er bra at alle bedrifter har spilleregler som sikrer godt samarbeid, og at vi har utviklet mekanismer for å løse konflikter, sier Blyverket.

Uorganiserte får det samme
Det er en menneskerett å organisere seg. På samme måte er det en menneskerett å velge å ikke organisere seg. Ifølge Paratlederen vil alle i Norge stort sett få de samme godene enten man er med i en fagforening eller ikke. Dersom bedriften har en tariffavtale, vil den omfatte alle – også de uorganiserte. I tillegg er mange av de godene regulert i lov og forskrift. Men forutsetningen for en tariffavtale er at det må være organiserte arbeidstakere i bedriften.
– Avtalefestet pensjon er for eksempel en ordning som forutsetter at det er tariffavtale i bedriften, men alle nyter godt av den. Dersom det ikke lenger er organiserte arbeidstakere på bedriften, vil ordningen falle bort, og alle vil kunne tape hundretusener i pensjon, sier Skjæggerud.

For mange synes det urettferdig at en får det samme om en er organisert eller ikke.
– Det er organisasjonsfrihetens pris. En skal ikke diskrimineres om en er organisert, eller ikke organisert, men vi behøver ikke like det, sier Skjæggerud.

Han sier det er et dilemma.
– Organiserte og uorganiserte får det samme, men det forutsetter at en har forhandlingsrett i bedriften. Forhandlingsretten følger av tariffavtale, og for å få tariffavtale må det være et tilstrekkelig antall organiserte. Hvis alle velger å stå utenfor fagforeningene, har man ikke lenger forhandlingsrett, sier Skjæggerud som mener konsekvensene av lav organisasjonsgrad vil bli store.

Lav organisasjonsgrad og fattigdom
Studier viser at i land med lav organisasjonsgrad øker andelen fattige, og selv de som jobber full tid, har så lav lønn at de ikke kan leve av det. I Storbritannia har organisasjonsgraden gått ned med 35,3 prosentpoeng fra 1992 til 2013, i Tyskland har den gått ned med hele 46,5 prosentpoeng.
– Når arbeidstakerne ikke er organisert, gir det arbeidsgiver mer makt. Den eneste måten arbeidstakerne kan få makt og innflytelse på, er ved å organisere seg, sier Skjæggerud. Han viser til at i Storbritannia og andre land med lav organisasjonsgrad vokser gruppen «working poor», fattige arbeidere, kraftig. Selv om de jobber full tid, er lønnen så lav at de er avhengig av sosialhjelp for å greie seg. Stadig flere er ansatt på såkalte «zero-hours contracts», null-timers kontrakter, uten noen garantier for hvor mye de får jobbe. Og selv om de får jobbe, er lønnen så lav at de ikke kan leve av den. Også i Tyskland øker fattigdommen. Økningen i andelen fattige har siden 2006 økt med 1,5 prosent. Ifølge en studie fra Der Paritätische Wohlfahrtsverband var det i 2013 12,5 millioner fattige i Tyskland, noe som tilsvarer 15,5 prosent av befolkningen.

Skjæggerud mener at vi har den ultimate modellen for å unngå den samme utvikling som vi ser i resten av Europa, men at modellen forutsetter organiserte parter på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden.
– Alle sier de er enige om dette i Norge, men flere og flere lar dessverre være å gjøre det som er nødvendig for å opprettholde modellen. Myndighetene utsetter fagforeningsfradraget for press, arbeidstakerorganisasjonene er for trege til å modernisere seg og dermed sikre rekruttering av nye medlemmer, og arbeidsgiverne glemmer oftere og oftere verdigevinsten som ligger i et godt partssamarbeid, og velger i stedet raske, men kortsiktige løsninger, sier Parat-lederen.

De nordiske landene på topp
Tall fra OECD viser at lønnstakerne i de nordiske landene lenge har ligget på topp når det gjelder organisering. Men andelen som organiserer seg, har gått ned over tid. I OECD-landene har nedgangen i organisasjonsgraden gått ned med om lag 35 prosentpoeng i perioden 1992 til 2015. Blant de nordiske landene var nedgangen størst i Sverige, mens i Norge var nedgangen i organisasjonsgraden fra 1992 til 2015 på over 10 prosentpoeng.

De rike blir rikere
Parat-advokat Annbjørg Nærdaler er leder for en gruppe som jobber med Parats flaggsak «Verdien av det organiserte arbeidslivet». Hun er bekymret for nedgangen i organisasjonsgraden og mener at det kan gjøre at vanlige folk blir fattigere.
– I land med lav organisasjonsgrad, for eksempel i USA, har en vanlig arbeiderinntekt gått ned fra 48 000 dollar til 33 700 dollar i perioden 1978 til 2010. I samme periode har inntekten til de én prosent rikeste økt fra 400 000 dollar til 1,1 million dollar, sier Nærdal.

Hun mener at mye tyder på at dette kan ha sammenheng med at organisasjonsgraden i USA har gått ned fra om lag 30 prosent til 11 prosent i den samme perioden.

Share Button