parat-2016sep-67

«La dolce vita» på norsk

Nordmenn må lære seg å leve med at folk her i landet blir stadig mer forskjellige, og at den norske arbeidslivsmodellen ikke passer for alle som kommer hit. Italiensk-engelsk-norske Pellegrino Riccardi elsker Norge og 17. mai, men utfordrer vår selvgodhet.

Av: Johnny Gimmestad

Pellegrino Riccardi har jobbet med kulturforskjeller og tverrkulturell kommunikasjon i det meste av sitt snart 30 år lange arbeidsliv. Ja, i praksis er han selv et levende eksemplar av arten krysskulturell europeer; med barndom i Italia, ungdom i England og familieliv i Norge.

Nå har trebarnsfaren, gift med ungdomskjæresten fra Sørlandet, for lengst slått rot og bygget villa i Bærum. Herfra farter han Norge og verden rundt med sine høyt skattede foredrag om hva som skal til for å kunne leve det gode liv – la dolce vita. Eller han foredrar om hvordan nordmenn – og andre folkeslag – skal få øynene opp for hva det vil si å kommunisere og forstå mennesker med en annen bakgrunn enn sin egen – ikke minst på arbeidsplassen.

Hvem var sjefen?
Noe av det første jeg reagerte på da jeg kom hit og begynte å bli kjent med norsk arbeidsliv, var den flate strukturen og de usynlige lederne. Hvem var egentlig sjefen på min nye arbeidsplass? Det var ikke mulig å se, for her sto jo både høy og lav i samme kantinekø og spiste samme lunsj, sa hei til hverandre, gikk like uformelt kledd og hentet barn i samme barnehage.
– Slik var – og er – det verken i England eller Italia. Eller for den del i de fleste land utenfor Skandinavia, understreker Riccardi, som vedgår at det å leve blant nordmenn, og til tider nesten føle seg som en av oss, både har noen særdeles sjarmerende og enkelte mindre attraktive sider.

Norge har inntil nylig vært preget av tillit og trygghet – folk stoler på hverandre og omgås på like fot, nesten uavhengig av hvor på den sosiale rangstigen man befinner seg.
– Likestillingen er kommet langt, dere har moderne sykehus, og du kan regne med å bli funnet og hentet hjem med helikopter selv om du går deg vill langt inne i fjellheimen. Og trass i at det nå er noen skjær i sjøen for norsk økonomi, så er den materielle levestandarden stadig imponerende høy.

Hvorfor er dere så sure?
Men det er noe som skurrer her, påpeker han.
– Mine utenlandske venner stiller ofte spørsmålet: Hvorfor ser nordmenn så sure og misfornøyde ut, når de lever i et av verdens beste land og har det så bra – på papiret?

Mitt svar på det spørsmålet er: Nordmenn lider av utstrakt ensomhet.
– Dere holder avstand til hverandre, er dårlige til å kommunisere direkte og sliter med å vise følelser, påpeker Pellegrino, som gjerne trekker frem et bilde fra en norsk strand når han skal understreke sitt poeng: Nordmenn plasserer seg alle som én tre meter fra nærmeste nabo. Selv en enslig norsk hund er plassert med god avstand til de tobente – og holder seg der.

parat-2016sep-68

 

 

 

 

 

 

 

Bærumsborgeren med røtter i Napoli ser samme tendens i arbeidslivet.
– Norske ledere byr sjelden på seg selv, er ofte utydelige og redde for å si tingene som de er. Kanskje er de engstelige for at det skal slå tilbake på dem selv. For sjefer som serverer ubehagelige meldinger her i landet, blir fort fremstilt som bøllete. For å sette det litt på spissen: Som norsk leder har du to valg: Å være ærlig – og bli upopulær – eller å gå rundt grøten og bli omtalt som hensynsfull og god.

Dårlige på tilbakemeldinger
Selv mener jeg dette bærer galt av sted – på mange måter, fortsetter han.
– Medarbeiderne får ikke tydelige tilbakemeldinger – det er faktisk noe av det norske ledere skårer aller dårligst på. Og de blir ikke sett som de enkeltmennesker de faktisk er – med rett og krav på å bli behandlet individuelt – ikke bare som en grå masse. Dermed blir arbeidstakerne usikre; de vet ikke hvor de står, hva de eventuelt gjør galt, og hvordan de kan forbedre seg. Og det er noe av det verste man kan oppleve på en arbeidsplass – eller som medmenneske; å komme i en situasjon der man ikke får vite hva som var galt før det er for sent.

Det er mange måter å gi en tilbakemelding på, understreker Riccardi.
– Nordmenn har så lett for å tro at det å skape et godt arbeidsmiljø betyr at du for enhver pris heller ikke må fornærme folk. Men noen ganger må man si tingene som de er. Og det går an å være både kritisk og konstruktiv – samtidig. Så kommer det også en tid for gode tilbakemeldinger – dem skal man selvfølgelig også passe på å gi – når de er berettiget, sier han.

Han sier tendensen er den samme når norske bedrifter havner i en krise.
– Lederne vegrer seg for å si fra om hvordan det egentlig står til med økonomien og hvor mange arbeidsplasser som er i fare, til tross for at de vet godt hva situasjonen er. Det har jeg selv opplevd hos mine egne oppdragsgivere, som ville ha meg til å forberede ledersjiktet på tøffe tider, mens de holdt kortene tett til brystet overfor de øvrige ansatte. Resultat: Når realitetene endelig kommer på bordet, så kommer de som et sjokk på medarbeiderne.

Si tingene som de er
– Mitt råd til ledere som lurer på hvordan de skal kommunisere i vanskelige tider, er alltid:

For guds skyld, vær ærlig og si tingene som de er. Det skylder vi hverandre; på jobben, i hjemmet eller i livet for øvrig.

Da vet alle hva de har å holde seg til, kan ta sine valg og gå videre på klare premisser – uten å måtte gjette seg til hva som er realitetene.

Riccardi setter mangelen på tydelighet og frykten for ærlige tilbakemeldinger i sammenheng med et fenomen han har forundret seg mye over: det norske likhetsidealet.
– Tanken om at vi er like, bunner nok i et sterkt ønske om rettferdighet og likeverd. Men det norske likhetsidealet kan fort bli en tvangstrøye – et hinder for å se det enkelte menneskets egenart og behandle henne deretter.

Han sier det er greit nok at det gjelder kollektive avtaler i arbeidslivet.
– Med vilkår og betingelser som store grupper arbeidstakere har til felles. De er gode å ha, mener han, ikke minst i nedgangstider, og de skal selvfølgelig overholdes.

Utfordrer den norske modellen
Han mener samtidig vi bør vi forholde oss til at det kommer flere og flere mennesker hit fra andre land, som ikke vil være med på, og ikke har forståelse for, den norske arbeidslivsmodellen med involvering og like vilkår for alle, flat struktur og sterke fagorganisasjoner.

For guds skyld, vær ærlig og si tingene som de er. Det skylder vi hverandre; på jobben, i hjemmet eller i livet for øvrig. Da vet alle hva de har å holde seg til, kan ta sine valg og gå videre på klare premisser – uten å måtte gjette seg til hva som er realitetene.

Med sitt tvisyn og sin sans for å ta ulike dilemmaer på kornet, alltid med et humoristisk glimt i øyet, er Riccardi blitt en populær «infotainer» når det skal holdes konferanser eller avvikles seminarer – enten de skjer i regi av et internasjonalt oljeselskap i Houston, et universitet i Bangkok eller NAV i Tromsø. Og heller enn å salte åpne sår er han opptatt av å bidra til hvordan vi alle kan leve det gode liv – la dolce vita – også i tøffere økonomiske tider.
– Først av alt: Jeg tror ikke på store forandringer og brå omveltninger for å få mennesker til å leve et bedre liv. Jeg fokuserer på små endringer – over lang tid. Og jeg tror vi har de samme behovene for å se og bli sett, å føle oss som del av et fellesskap og kjenne oss verdsatte som individer, enten vi er ledere eller medarbeidere. Og selv om jeg kan ha mine meninger om dugnader, særlig på 17. mai (se egen sak), så stiller jeg alltid opp for fotballaget til barna mine: Både fordi det gir en god mulighet til å bidra til noe positivt for et fellesskap – og fordi jeg selv får en veldig god følelse av det etterpå.

Den nye usikkerheten
En slik kombinasjon representerer en riktig måte å tenke på, tror Riccardi, ikke minst i en tid der alt er blitt så mye mer usikkert for nordmenn flest.
– Tradisjonelt har dere vært et folk som har levd med mye usikkerhet og tilpasset seg at omgivelsene skiftet, fisket slo feil eller en forsørger forsvant på sjøen. Det var tøffe tak, skippertak, men det måtte man akseptere og gjøre det beste ut av.

Så kom oljen, nordmenn ble feite og late – preget av en kravmentalitet som tidligere var ukjent her. Og hva gjør dere nå som ikke minst arbeidslivet igjen preges av uro og usikkerhet – en tilstand dere ikke lenger er vant til å håndtere? En ting er at jeg kan ane tegn til en ny misunnelseskultur, spissere albuer og mer egoisme på norske arbeidsplasser. Samtidig pøses det på med innovasjon – det er det som skal redde oss alle ut av krisen. Men for å få innovasjon til å funke så trengs det …

Og dermed er Pellegrino Riccardi på vei inn i et foredrag om et nytt tema som også engasjerer den italienskengelske nordmannen «mucho». Men vi setter punktum – og nyter en kopp ekte, italiensk espresso samt italiensk is av beste merke – på kafé «La Dolce Vita», selvfølgelig; opp mot en hovedstadsgate som på beste norsk skippertaksvis blir gravet opp for 20. gang på 12 år – minst.

Share Button