Parat_4_15_hires-65

Kamp for organisering mot slaveri

Millioner av kvinner fra fattige land jobber under slavelignende forhold i private hjem i
Midtøsten. I Libanon har imidlertid stadig flere begynt å kjempe for bedre arbeidsvilkår. Og i
januar dannet noen av dem araberverdenens første fagforening for utenlandske hushjelper.

Tekst og foto: Bengt Sigvardsson

29 år gamle Masalat fra Nazret i Etiopia ble for tre måneder siden oppdaget mens hun vandret forvirret omkring i Beiruts gater i bare nattkjole og tøfler. – Jeg husker ingenting fra de fire dagene, sier Masalat. Jeg treffer henne på migrantsenteret til organisasjonen Caritas i Beirut, sammen med sosialarbeideren Nivine Aoun. – En drosjesjåfør så Masalat og kontaktet oss. Det stod svært dårlig til med henne da hun kom hit. Hun hadde ikke spist på fem dager, var psykisk syk og led av hukommelsestap, forteller Nivine.

I dag bor Masalat i en beskyttet bolig for utenlandske kvinner, drevet av Caritas. Veien dit begynte i Etiopia for 2015 – 9 omkring to år siden. Masalat og mannen hennes hadde nettopp fått sitt første barn, en datter.

Jeg jobbet som kasserer i Etiopia, men lønnen var dårlig. En venn fortalte at man kunne tjene mye penger som hushjelp i Libanon. – Jeg bestemte meg for å reise dit, jobbe noen år og spare penger, slik at datteren min kunne få en god framtid, sier Masalat.

Parat_4_15_hires-67250 000 utenlandske hushjelper Det finnes over 2,4 millioner utenlandske hushjelper i Midtøsten, og de aller fleste kommer fra fattige land i Asia og Afrika. Omkring 250 000 av disse jobber i Libanon. De beskyttes ikke av landets arbeidslovgivning, men hører i stedet innunder kafala-systemet, et sponsorsystem, noe som i praksis gjør dem til rettsløse slaver. Mange holdes innelåst i huset og er lette ofre for overgrep. De usle forholdene har ført til at Etiopia, Filippinene, Madagaskar og Nepal forbyr sine statsborgere å jobbe i Libanon. Men på grunn av fattigdom tvinges kvinnene likevel til å reise dit, via alternative ruter. De fleste reiser med hjelp fra arbeidsbyråer i sine hjemland, som har søsterselskaper i Libanon. – For 2000 etiopiske Birr (ca. 750 kroner) tok et byrå i Nazret hånd om alt før reisen, og jeg skrev under på en arbeidskontrakt på amharisk. Den var ikke spesielt detaljert, men det stod at lønnen skulle være 150 dollar i måneden. Jeg skulle få vite mer om arbeidsvilkårene når jeg kom til Libanon, sier Masalat.

For å omgå reise- og arbeidsforbudet gikk reisen først til Jemen. – Der fikk jeg visum og flybillett og reiste videre til Libanon, sier Masalat.

Konfiskering av pass Kafala-systemet innebærer at gjestearbeideren knyttes til en arbeidsgiver, en såkalt sponsor. Masalats arbeidsgivere, et eldre par, ventet på henne på flyplassen i Beirut. De tok passet hennes, noe de fleste arbeidsgivere gjør. Det innebærer at de håndterer all kontakt med myndighetene på hushjelpens vegne og dessuten reduserer risikoen for at hun skal «rømme». Arbeidskontrakten er i praksis gjestearbeiderens oppholds- og arbeidstillatelse. Om hun forlater sin arbeidsgiver, oppholder hun seg altså ulovlig i landet.

I Libanon skrev jeg under på en ny kontrakt. Den var på arabisk, så jeg forstod ingenting, sier Masalat.

Siden det er vanlig at kontrakter ikke oversettes til gjestearbeiderens morsmål, får arbeidsgiverne frie tøyler til å definere vilkårene slik de selv vil. Dessuten spesifiserer ikke disse kontraktene, som ble standardisert i 2009, noe om minstelønn, arbeidstid eller fritid. Kun tre ting gir gjestearbeideren rett til å bryte kontrakten: fysisk og seksuell vold, arbeid i mer enn ett hjem og manglende utbetaling av lønn i mer enn tre måneder.

Da jeg kom til arbeidsgiverens bolig, kastet husfruen alt jeg hadde med meg fra Etiopia – klærne mine, bildene mine – alt, sier Masalat.

Parat_4_15_hires-68Arbeidsdagen hennes varte fra seks om morgenen til åtte om kvelden. Hun fikk ingen fridager, sov på en madrass i oppholdsrommet og fikk ikke lov til å gå ut alene. Husfruen krevde dessuten at Masalat skulle klippe av seg håret. – Jeg nektet, men etter to uker tvangsklipte hun meg. Da fikk jeg nok og krevde å få dra til arbeidsbyrået mitt i Beirut, sier Masalat.

 

Ingen lønn

Arbeidsgiveren hennes skrev under på et «fristillelsesskjema», noe som er påkrevd for at en gjestearbeider skal kunne bytte jobb. Byrået ordnet med en jobb hos en tobarnsfamilie.

Hos den nye familien sov jeg på gulvet på balkongen. Det var veldig kaldt om natten, sier Masalat.

Hun jobbet fra seks om morgenen til ti om kvelden, noen ganger lenger, syv dager i uken.

Hver torsdag og søndag tvang de meg til å gjøre rent hjemme hos mine arbeidsgiveres slektninger, forteller Masalat.

I nærmere ett og et halvt år ble hun holdt innelåst i boligen og hadde forbud mot å åpne kjøleskapet. Til mat fikk hun kun brød, løk og bønner.

Jeg var alltid sulten. Familien min i Etiopia trengte penger, men husfruen sa at jeg ikke ville få utbetalt lønn før jeg hadde jobbet i fire år. Jeg ble stadig mer deprimert og følte at jeg holdt på å bli gal, sier hun.

Masalat begynner å gråte når hun forsøker å huske hvordan hun forlot arbeidsgiveren sin.

Jeg husker ikke og orker ikke å prate mer. Jeg vil bare gjenforenes med familien min, snufser hun.

Seksuell og fysisk vold

Masalat behandles med psykofarmaka og venter på å få reise hjem. Det har imidlertid vist seg å ta tid. Arbeidsgiveren hennes har gått med på å betale flybilletten, men nekter å utbetale lønnen hun har krav på. Caritas jurister har tatt saken til domstolen. Mens den juridiske kvernen maler ligger Masalats personlige papirer, inkludert passet hennes, hos de libanesiske sikkerhetsmyndighetene.

Vi mener det er gode sjanser for at hun vil få lønnen sin, siden det ikke foreligger noen kvittering om utbetaling. Enkelte tvinger hushjelpene sine til å skrive under på en slik kvittering til tross for at de ikke har fått lønn, sier Nivine.

Mange utenlandske, kvinnelige hushjelper opplever de samme problemene som Masalat, men det finnes dem som utsettes for enda verre ting.

En del utsettes for seksuell og fysisk vold, andre lever under en vedvarende trussel om vold, sier Nivine.

En hushjelp som rømmer, risikerer å havne i fengsel mens den juridiske prosessen pågår eller til noen sørger for hjemreisen hennes. Det samme gjelder dem som anmelder sin arbeidsgiver til politiet, siden arbeidsgiver ofte kommer med en motanmeldelse om tyveri. Slike saker kan det ta opptil to år å utrede.

Påviser medisinske undersøkelser at hushjelpen har blitt voldtatt eller mishandlet, behandler som regel politiet saken på en seriøs måte. Ellers er det sjelden arbeidsgivere arresteres, sier Nivine.

Fagforening

Stadig flere hushjelper begynner nå å organisere seg. Den 25. januar 2015 ble araberverdenens første og eneste fagforening for utenlandske hushjelper etablert i Libanon. En søndag ettermiddag sitter seks av foreningens medlemmer i møte på en kafé øst i Beirut. De kommer alle sammen fra Nepal.

Mange arbeidsgivere i Libanon har større respekt for hundene sine enn de har for oss. Fagforeningen er som en paraply der vi kan søke beskyttelse under mot overgrep og utnyttelse. Målet vårt er å få avskaffet kafala-systemet og sørge for at utenlandske hushjelper får rettigheter, sier 32 år gamle Laxmi Chhetri.

Parat_4_15_hires-70Libanesisk lov forbyr gjestearbeidere å organisere seg. For å omgå loven er derfor noen av fagforeningens omkring 400 medlemmer libanesiske statsborgere. Organisasjonen er godkjent av Libanons fagforeningsforbund (FENASOL), men arbeidsdepartementet nekter å anerkjenne det.

Det betyr at departementet ser på oss som slaver – ikke arbeidere – og at vi ikke har noen menneskerettigheter, sier Laxmi, som har jobbet i Libanon i ni år.

Fagforeningen jobber for at gjestearbeidere skal omfattes av Libanons arbeidslovgivning, og at landet skal ratifisere ILOs (International Labor Organisation) konvensjon 189 om rettighetene til arbeidstakere i private hjem.

Da ville noen av kravene våre bli oppfylt, blant annet om faste arbeidstider, minstelønn, at lønnen utbetales til avtalt tid, en fridag i uken og pauser i løpet av arbeidsdagen, sier Laxmi.

Laxmi har selv forhandlet fram høyere lønn og bedre arbeidsforhold hos sin arbeidsgiver. Så lenge fagforeningen ikke anerkjennes som legitim, er det vanskelig å drive kollektive forhandlinger, men en viktig oppgave for foreningen er å spre informasjon. Mange vet ikke at libanesisk lov forbyr blant annet konfiskering av pass og innelåsing.

Vi forsøker å oppmuntre hushjelper til å ta til motmæle og kreve det de har rett på fra arbeidsgiveren. Vi har støtte fra flere libanesiske og utenlandske organisasjoner, fagforeninger og ILO. Vi er ikke redde og kommer til å kjempe videre uansett om arbeidsdepartementet godkjenner oss eller ikke, sier Laxmi.

Flere engasjerer seg Siden 2005 har ILO hatt et prosjekt for utenlandske hushjelpers rettigheter i Libanon, i samarbeid med arbeidsdepartementet, frivillige organisasjoner og gjestearbeidere. Prosjektet har blant annet omfattet informasjonskampanjer og lobbyvirksomhet.

På ILOs kontor i Beirut treffer jeg Zeina Mezher, prosjektleder for ILO i Libanon.

Da vi startet, fantes det nesten ingen kunnskap om hvordan utenlandske hushjelper har det. Nå har flere organisasjoner og også folk generelt engasjert seg i saken. I 2009 resulterte prosjektet i en standardisert arbeidskontrakt. Tidligere var det arbeidsgiver selv som fritt kunne sette opp kontrakten. Selv om dette langt fra er nok, er det ett steg på veien, sier Zeina.

Også et utkast til ny lovgivning for gjestearbeidere har blitt laget. Det har ligget på parlamentets bord i flere år, men politisk turbulens stikker kjepper i hjulet. Det har vært mange regjeringsskifter. – Hver ny regjering har sine meninger og innspill, og vi må hele tiden starte om igjen fra null, men vi forsøker å påvirke alle beslutningstakere til å ratifisere ILOkonvensjonen 189. Da ville arbeidstakere i private hjem i det minste få noen grunnleggende rettigheter, sier Zeina.

Etableringen av fagforeningen er også et resultat av prosjektet.

ILOs rolle er å få i gang en dialog mellom regjeringen og gjestearbeiderne. Regjeringens første reaksjon var å erklære fagforeningen for ulovlig, men dialogen er i gang. Det oppmuntrer flere til å organisere seg, sier Zeina.

Spørsmålet er om dette kan spre seg til resten av Midtøsten, hvor det finnes omkring 23 millioner gjestearbeidere som omfattes av kafala-systemet.

Libanon har et aktivt sivilt samfunn og et miljø som åpner for forandring. Det var derfor vi satte i gang pilotprosjektet vårt her, i håp om at det skal spre seg videre, sier Zeina.

Parat_4_15_hires-69Fakta
• Det finnes cirka 23 millioner fremmedarbeidere i Midtøsten. Majoriteten av dem jobber i bygg- og anleggsindustrien. Rundt 2,4 millioner jobber i private hjem. ILO antar at 600 000 fremmedarbeidere utsettes for tvangsarbeid i regionen.
• Kafala-systemet har sin bakgrunn i en gammel beduintradisjon om å gi fremmede midlertidig arbeid. Dagens system gir arbeidsgiveren tilnærmet total makt over fremmedarbeiderens liv.
• Kafala-systemet råder i Libanon, Saudi-Arabia, Jordan, Irak, Kuwait, Oman, Qatar og De forente arabiske emirater. Bahrain avskaffet offisielt Kafalasystemet i 2009, men ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er lite forandret i praksis.
• I Qatar er 95 prosent av arbeidsstyrken fremmedarbeidere. Landet er vertskap for VM i fotball i 2022, og i byggeperioden døde det minst én fremmedarbeider i arbeidsulykker annenhver dag i 2014.
• I juni 2011 vedtok ILO konvensjon nummer 189 om arbeidstakere i private hjem. Konvensjonen regulerer deres arbeidsforhold og rettigheter.
• 17 land, men ingen i Midtøsten, har ratifisert ILO-konvensjon 189.

 

Share Button