Parat_5_13_hirev24

Grønt håp

Dr.philos i grønn økonomi ved BI, Per Espen Stoknes, mener klimadebatten har etablert et negativt fortegn der det kommuniseres hvor lite håp det er for fremtiden og med myndigheter og statsledere som aldri klarer å bli enige om noe som helst. Selv tror han på grønn vekst.

Av: Trygve Bergsland

Stoknes er optimist med tro på fremtiden, han tror på grønn vekst og mener det fi nnes løsninger på hvordan vi kan redusere verdens CO2-forbruk slik at vi når FNs klimamål innen 2050.

Skeptikere og optimister
Klimaskeptikere som predikerer ekstreme løsninger er det mange av, og på Stortinget sitter Miljøpartiet De Grønne som skriver i sitt program at staten må gripe inn og overta store multinasjonale bedrifter, hindre videre vekst og stanse all videre leting etter olje og gass på norsk sokkel.
– Jeg tror den økonomiske verdiskapningen i verden kan fortsette omtrent som i dag, men vi må kombinere det med å utnytte ny teknologi og være bevisste på hva vi vil og hvordan vi skal nå målene våre. Bedriftene konkurrerer allerede i dag om ressurseff ektivitet. Vi har allerede mye lønnsom teknologi som dramatisk kan redusere energibehovet, og vi vet at befolkningsveksten avtar som en følge av migrasjon til byene, sier Stoknes.

Han mener det gjelder å gjøre håp sannsynlig og realistisk.
– Mange i dag synes å ha gitt opp håpet og bryr seg derfor mindre. Undersøkelser om folks holdninger til miljøvern, gjennomført av Norsk Monitor for 25 år siden, viste at sju av ti nordmenn var svært eller noe bekymret for klimaendringene. Med betydelig mer og sikrere kunnskap i dag har bekymringen paradoksalt nok gått ned. Nå er det bare fi re av ti som deler denne bekymringen, selv om 97 prosent av verdens klima forskere forteller oss hva som vil skje dersom ingenting gjøres, sier Stoknes.

Bygninger forbruker halvparten av all strøm
Stoknes snakker om grønn vekst i form av økt verdiskapning som gir lavere samlede miljøbelastninger og ikke produktivitetsforbedringer der samlet miljøbelastning øker til tross for virksomhetens eff ektiviseringstiltak.
– La meg trekke frem noen konkrete positive eksempler. Hele 60 prosent av all strøm som produseres benyttes i dag i bygninger. Nye, moderne bygg bør bruke null, eller enda bedre produsere energi som kan overføres til el-nettet. I Sandvika utenfor Oslo er det satt opp et kontorbygg på 6500 kvadratmeter. Dette er et usedvanlig tett bygg med god isolasjon. Dagslys utnyttes maksimalt kombinert med LED-lys og styringssystemer. Det er bygget solfangere og jordvarme som sørger for at bygningen produserer mer energi enn den bruker, sier han.

Et annet eksempel er en privat huseier i Asker, Kjell Eikland, som har rehabilitert et hus fra 1964. Her er det satt inn trelags vinduer og etterisolert vegger og gulv.
– Han har boret en energibrønn som gir vannbåren varme til blant annet gulv. Han har et forventet årlig strømforbruk på om lag 8800 kilowattimer (kWh) og egen strømproduksjon på 3500 kWh. Den forrige eieren av huset brukte 35 000 kWh i året før Eikeland bygget på huset. Han har med andre ord redusert energibehovet med over 85 prosent, sier Stoknes og peker på at det er denne type løsninger som gir grønn vekst.

Målet er fem prosent årlig reduksjon i CO2 per krone i verdiskapning
Han mener alle virksomheter, uansett hva de produserer eller leverer av tjenester, kan bli grønne og gi «grønne arbeidsplasser».
– Setter vi et mål om at alle bedrifter reduserer sitt årlige CO2-utslipp per krone i verdiskapning med minimum fem prosent hvert år, mener jeg vi skal klassifi sere dem som grønne. Utslipp kan dokumenteres i tråd med Carbon Disclosure Project (CDP) der bedrifter og byer kan registrere sitt eget CO2-regnskap og på en objektiv måte årlig dokumentere utviklingen, sier Stoknes.

“Mat og landbruk er et annet område der merking, lagring og behandling gir positive eff ekter.

Med en global årlig økning i brutto nasjonalprodukt (BNP) på tre prosent og en årlig reduksjon i CO2-forbruket på fem prosent, får vi et positivt klimaregnskap og Stoknes peker på at en reduksjon på netto to prosent per år gir en halvering av CO2-utslippet innen 2050.
– Igjen vil jeg gi noen konkrete eksempler på bedrifter som lykkes, og kan starte med bilindustrien og mulighetene for reduksjon av fossilt drivstoff . Først reduksjon av kjørte kilometer, deretter moderne bensin- og dieselmotorer, kombinert med hybridbiler, bringer forbruket ned. Kraftig vektreduksjon av bilen vil halvere forbruket ytterligere, som for eksempel BMWs i3. Til slutt kan innblanding av biodrivstoff og el-biler som går på fornybar kraft bringe fossilt forbruk ned mot null, sier BI-økonomen.

Mat og landbruk er et annet område der merking, lagring og behandling gir positive eff ekter. 25 til 50 prosent av all ferskmat råtner før den blir spist, og hvert år kaster vi i Norge nesten 400 000 tonn mat som kunne ha vært spist, ifølge matsvinn.no som er næringslivets satsing for å redusere dette matsvinnet. Ifølge Matvett gikk spiselig mat til en verdi av 18 milliarder kroner rett i søpla i fj or, nesten to tredeler kom fra forbrukerne. Drøyt en tredel var svinn fra matindustrien og butikkene.

Tomra og Statoil kan begge være grønne selskaper
For at en bedrift skal fortsette å være grønn år etter år, må ifølge Stoknes utviklingen med fem prosent årlig reduksjon av CO2 per krone verdiskapning fortsette hvert år.
– Dette kan illustreres ved at bedriften starter der målene oppnås enklest mulig gjennom utvendige og innvendige CO2- tiltak. Deretter setter man krav til leverandørene, og må kanskje etter hvert vurdere driftsomlegging, endret produktportefølje og til slutt ny forretningsmodell. Det er i prinsippet ingen forskjell på Tomra, en bedrift som reduserer eget forbruk av CO2, men som også leverer et miljøvennlig produkt (gjenvinning av tomfl asker), og Statoil, så lenge begge kontinuerlig reduserer det årlige CO2-utslippet per krone med mer enn fem prosent, sier han.

Parat er opptatt av fremtiden til norske bedrifter

Stoknes utfordrer Parat til å gjøre en grønn innsats mot de tillitsvalgte i norske bedrifter. – Dette er interessante ideer som virker fremtidsrettete og som på ingen måte hindrer bedriftene i å utvikle seg og vokse, snarere tvert imot kan den målsettingen som beskrives være med på å skape nye innovative løsninger, sier leder i Parat, Hans-Erik Skjæggerud.

Skjæggerud sier de har fått utarbeidet en rapport gjennom Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) om grønne megatrender knyttet til grønn økonomi og grønne arbeidsplasser.
– Econ Pöyry og Rasmus Reinvang laget denne rapporten for oss som viser at det er fl ere måter å angripe utfordringene på. Den ene er å se på utslippskutt og ressursbegrensninger som en kostnad for forbrukere og bedrifter, der de billigste tiltakene bør komme først. Den andre er å erkjenne nødvendigheten av å posisjonere norske bedrifter i en økonomi og en samfunnsstruktur som er i radikal endring. I et slikt perspektiv kan det være mye å vinne for norsk næringsliv dersom man lykkes med å ligge i forkant av utviklingen, sier Parat-lederen.

Viktig med måling og styring av energiforbruket
Econ Pöyry skriver i sin rapport at grønn økonomi kan være næringer som leverer fornybar energi, miljøteknologi, kollektivtransport, miljøstyringssystemer og lignende, men støtter også Stoknes i at grønn økonomi kan være næringer som har et miljøfokus i sin produksjon. Skal denne siste kategorien næringer kunne regnes innenfor begrepet «grønn økonomi», må ifølge Econ Pöyry miljø regnskapet gjennomføres gjennom hele bedriften, eller produktets livssyklus, og ikke bare være på enkeltområder i produksjonen.
– Norge er en økonomi som i vesentlig grad er basert på fossil vekst gjennom store petroleumsinntekter og petroleumsrelatert sysselsetting og verdiskapning.

Parat_5_13_hirev23

Når naturressursene i tillegg er store, blir klima krisen mindre synlig og vårt behov for omstilling kan kanskje virke unødvendig. Energieff ektivisering er en viktig del av verdensøkonomien, og markedet for måling og styring av energiforbruk er internasjonalt et modent marked i sterk vekst. Norges gode økonomi sammenlignet med mange andre land, gir oss et godt utgangspunkt og et stort potensial for å posisjonere oss i den fremtidige megatrenden grønn økonomi representerer, sier Rasmus Reinvang.

Utfordringer og muligheter
Stoknes er fagansvarlig for BIs videreutdanning i grønn vekst. Programmet handler om hvordan vi står foran en grønn revolusjon og at vi kan komme til å oppleve ressurseff ektivitet innen 2050 som er ti eller hundre ganger større enn hva vi klarer i dag.
– Igjen vil jeg presentere noen tall som viser vår vestlige ressurssløsing: Vi graver og høster materialer som tilsvarer 20 ganger hver persons vekt hver dag. 93 prosent av ressursfl yten blir borte, og kun 7 prosent er igjen i produkter som når sluttbruker. 85 prosent av produktene (målt i kg) blir avfall etter én eller ingen gangs bruk, og kun 1 prosent av ressursmassen blir igjen i varige produkter. Det betyr at våre vestlige økonomier er omtrent 99,98 prosent avfallsgenererende og ineff ektive, men betyr samtidig at det er det 21. århundrets største business-mulighet, sier han, og legger til at å få til radikal forbedring i måten vi bruker ressurser på, både er lønnsomt og realistisk.

Vanskelig å forholde seg til klimaproblematikken
Utfordringene ved å kommunisere klimaproblemet illustreres godt av den amerikanske sosiologen Kari Marie Norgaard med boken «Living in denial» som bygger på feltarbeid hun har gjort i en bygd på Vestlandet. Gjennom ett år gjennomførte hun 46 dybdeintervjuer og fant et godt opplyst lokalsamfunn som både har kunnskap om og er bekymret for klimaet, men som likevel snur ryggen til det som skjer.

Norgaard omtaler dette som kognitiv dissonans som handler om den spenningen som oppstår når du tror på to ting som er uforenlige. Hun bruker røykere som eksempel på personer som fortsetter til tross for at de utmerket godt vet at det er skadelig for helsen, men vil ofte rettferdiggjøre sin atferd og mener dette viser at vi reagerer med apati istedenfor handling i klimautfordringene.
– Folk føler skyld, håpløshet og frykt for fremtiden. Hvordan skal vi reagere på noe som er så skremmende? Vi griper muligheten til å fremmedgjøre oss. Selv om folk både bryr seg og har kunnskap, velger de heller å ignorere det ubehagelige, sier hun til NTB.

Share Button