1

Arbeidsforhold i okkupert område

I juni har den palestinske Vestbredden vært okkupert av Israel i 50 år. Okkupasjonen har ført til vanskelige arbeidsforhold for mange og en splittet palestinsk arbeider- og fagbevegelse, men også de palestinske myndighetene får kritikk fra fagforeningene.

Tekst og foto:Bengt Sigvardsson

Etter noen ukers arbeid i Israel sommeren 2014 var begeret fullt for den 44 år gamle bygningsarbeideren Rizek Ibrahim Nimr fra Ramallah på den palestinske Vestbredden.
– Lønnen min i Israel var mye høyere enn på Vestbredden, men jeg sa opp fordi jeg enkelte ganger måtte stå tre timer i kø før jeg ble sluppet gjennom kontrollpostene til den israelske hæren i separasjonsbarrieren. Det var ekstremt utmattende. Jeg vil heller jobbe for lavere lønn på Vestbredden og ha det bedre psykisk, sier han.

Under israelsk kontroll
Vi møtes på kontoret til den palestinske hovedorganisasjonen PGFTU (Palestine General Federation of Trade Union) i Ramallah, hovedsetet for de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden. I juni er det 50 år siden Israel okkuperte Vestbredden. Separasjonsbarrieren rundt Vestbredden som Rizek snakker om, ble påbegynt av Israel i 2002, og skal bli 720 km lang. Den er bare ett av flere problemer som okkupasjonen medfører for palestinske arbeidere.
– Man føler seg alltid omringet og ufri, sier Rizek.

Det var etter seksdagerskrigen fra 5. til 10 juni i 1967 at Israel okkuperte Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem og Gaza. Israel forlot Gaza i 2005, men området har vært under israelsk blokade siden 2007. Etter Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i 1993 ble Vestbredden delt opp i A-områder som kontrolleres av de palestinske selvstyremyndighetene, samt B-områder der Israel kontroller sikkerheten og palestinerne siviladministrasjonen. Over 60 prosent av Vestbredden er imidlertid C-områder som er under fullstendig israelsk kontroll.

Mellom de ulike områdene er det israelske veisperringer. Rizek vet aldri når han kommer til og fra jobbene sine. Han føler seg ikke engang trygg i sitt eget hjem.
– Jeg bor i et A-område, men det finnes en israelsk militærsone i nærheten. Den israelske hæren pleier også å gå inn i A-områder. Jeg er alltid bekymret for at noe skal skje, sier han.

Arbeidsledigheten på Vestbredden ligger rundt 28 prosent. I 2013 beregnet Verdensbanken at dersom palestinerne fikk tilgang til C-områdene og natur ressursene som ligger der, ville det innbringe 3,4 milliarder dollar i året. All import og eksport kontrolleres av Israel, det samme gjelder tilgangen til strøm og vann.
– Okkupasjonen har åpenbart en stor del av skylden for den høye arbeidsledigheten. Israel har jo stengt grensene og konfiskert mye land der palestinerne ikke kan starte nye virksomheter, sier han.

Fagorganisert
Rizek sluttet seg til fagbevegelsen høsten 2014, blant annet for å få helseforsikring som medlem.
– En annen grunn var at fagforeningen kan hjelpe meg med jurister hvis jeg begynner å jobbe i Israel og får problemer der, sier Rizek.

Det er svært få palestinske arbeidere som er fagorganisert. 41 år gamle Wael Ahmed Awad, som er medlem i PGFTUforbundet for serviceansatte, forteller at nesten alle på hans nåværende arbeidsplass i Ramallah er med i fagforeningen, og at de har kollektivavtale.
– Men på de stedene jeg jobbet tidligere, motarbeidet arbeidsgiverne fagforeningene. De ansatte var redde for å få sparken om de meldte seg inn, sier Wael.

2

I flyktningeleiren Jalazone bor 30 år gamle Sheerin med mann og tre barn. Leiren ble anlagt for palestinere som flyktet eller ble fordrevet fra sine hjem i dagens Israel under krigen som fulgte da den jødiske staten ble grunnlagt i 1948. I dag er leiren en overbefolket forstad til Ramallah.

3

Sheerin er én av titusener av palestinere fra Vestbredden som jobber i Israel. Hun er ansatt som sekretær ved en medisinsk klinikk og trives i jobben. Hun har israelsk arbeidstillatelse.
– Jeg har faste arbeidsoppgaver, 90 dager betalt fødselspermisjon, forsikringer og andre rettigheter som finnes i den israelske arbeidslovgivningen. Hvert halvår heves lønnen min med 200 shekel (468 norske kroner), forteller hun.

Månedslønnen hennes er på 11 700 norske kroner. På Vestbredden ligger minstelønnen på 3 393 norske kroner i måneden. Litt høyere er lønningene for de cirka 22 000 palestinerne som jobber i noen av de over 140 israelske bosetningene som brer seg utover Vestbredden i strid med folkeretten. Tidligere jobbet Sheerin på en sminkefabrikk i en bosetning.
– Jeg mistrivdes. Arbeidet var hardt og uten faste arbeidsoppgaver. Vi måtte ofte jobbe overtid uten overtidsbetaling, sier hun.

Palestinsk arbeidslovgivning gjelder ikke i bosetningene, men i 2007 fastslo den høyeste domstolen i Israel at det gjør den israelske arbeidslovgivningen. Den ble ikke brukt på sminkefabrikken.
– Vi hadde ingen rettigheter overhodet. Ingen svangerskapspermisjon, ingen forsikringer, ingen sykepenger – ingenting, forteller Sheerin.

Svart marked for arbeidstillatelser
Palestinske fagforeninger får ikke drive virksomhet i bosetningene, og heller ikke på israelske arbeidsplasser. Sheerin kan ikke melde seg inn i israelske fagforeninger fordi hun ikke er israelsk statsborger. Hun og mannen Shady vil ikke oppgi etternavn. Å arbeide i bosetningene blir ikke sett på med blide øyne av alle.
– Men mange ser realistisk på det. Hvis man blir tilbudt 1 500 shekel (3 516 kroner) i månedslønn på en palestinsk arbeidsplass, men 3 000 shekel i en bosetning, så velger de fleste det siste alternativet, sier Shady.

Et stykke unna Sheerins hus sitter 36 år gamle Ahmed og 26 år gamle Muhammed og drikker te. De er bygningsarbeidere og tar jobber både på Vestbredden, i Israel og i bosetningene. De skaffer seg israelske arbeidstillatelser den uoffisielle veien.

4

Den høye arbeidsledigheten på Vestbredden i kombinasjon med at det er vanskelig å få arbeidstillatelse i Israel, har ført til et svart marked. Ifølge PGFTU er både falske og ekte israelske selskaper involvert.
– Våre mellommenn tar vanligvis 2 500 shekel for en arbeidstillatelse. Det tilsvarer en ukelønn. Hvis vi har uflaks, får vi ikke nok jobb til å tjene inn «avgiften», sier Ahmed.

De palestinske arbeiderne samles på forskjellige steder på den israelske siden der arbeidsgiverne kommer for å finne arbeidskraft. Siden arbeidet ikke er lovlig, beskyttes ikke arbeiderne av israelsk arbeidslovgivning.
– Får vi problemer med arbeidsgiverne, må mellommannen som fikset arbeidstillatelsen ordne opp i det. Han har ansvaret for oss, sier Ahmed.

– Det finnes mange mellommenn. Vi stiller høye krav til dem. Hvis én virker upålitelig, går vi bare videre til neste, sier Muhammed.

De har aldri vurdert å melde seg inn i en palestinsk fagforening.
– Nei, for jeg tror ikke at de kan hjelpe meg og familien min hvis vi får problemer, sier Ahmed.

Splittet fagbevegelse
Situasjonen ser med andre ord forskjellig ut avhengig av hvor og hvordan de palestinske arbeiderne jobber. Selv fagbevegelsen er splittet. På Vestbredden, som har rundt 2,8 millioner innbyggere, finnes det nå seks føderasjoner.

Den siste i rekken er New Unions som ble godkjent som føderasjon i mars 2016. Den består av 28 forbund med 10 000 medlemmer, og har sitt hovedkontor i Tulkarm på den nordlige delen av Vestbredden.
– Okkupasjonen har ført til undertrykkelse og utnytting av palestinske arbeidere og den hindrer oss i å utnytte ressurser som kunne skapt titusenvis av nye arbeidsplasser. Men alt kan ikke skyldes på okkupasjonen. Hvis gulvet mitt er skittent og skjorten min er skitten, kan jeg ikke skylde på okkupasjonen, tordner lederen av føderasjonen Mohammed Blady.

6

Han mener at de palestinske myndighetene danser etter arbeidsgivernes pipe og at lønnstakerne har mistet tilliten til fagforeningene.
– Vår hovedprioritet er å gjenopprette verdigheten til de nasjonale forbundene og at arbeiderne skal få tilbake tilliten til dem. Arbeidernes interesser må komme først. Vi er uavhengige av regjeringen, arbeidskjøpere og politiske partier, sier han.

Mohammed hevder at tillitsvervene i PGFTU fordeles blant representanter for PLOs partier i riggede valg. Han er også kritisk til at PGFTU har en avtale med den israelske hovedorganisasjonen Histadrut.
– PGFTU behandler Histadrut som en partner, ikke som en del av okkupasjonen, sier han.

Kvinner blir diskriminert
Bare 13 prosent av de yrkesaktive på Vestbredden er kvinner. Fatneh Abu Nasser er medlem i New Unionsforbundet for ansatte i frivillige organisasjoner. Hun har vært arbeidsledig siden 2010 og sitter i New Unions kvinneseksjon. Hun forteller at kvinner har lavere lønn og utsettes for mer diskriminering enn menn. Mange blir seksuelt trakassert på arbeidsplassen.
– Kvinner kan ikke snakke åpent med familien om seksuell trakassering. Da ville skylden legges på dem. Det er en enorm oppgave å endre på dette, men vi jobber med det, sier Fatneh.

5

Samarbeid mellom Israel og Palestina
I PGFTUs lokaler i Ramallah forsvarer Husain Al-Foqahaa fra ledelsen i PGFTU avtalen som ble inngått med Histadrut under og etter Osloavtalen i 1993.
– Da fantes det 150 000 palestinske dagarbeidere i Israel. Vi var nødt til å gjøre noe med forholdene deres. Siden vi ikke hadde lov til – og fortsatt ikke har lov til – å representere dem i Israel, var det ingen som kunne snakke på deres vegne, sier Husain.

7

Samtidig ble det trukket avgifter til Histadrut fra lønnen deres.
– De betalte fagforeningsavgifter uten å få noe igjen for det, sier han.

I avtalen forplikter Histadrut seg til å kontrollere at de palestinske arbeiderne har samme rettigheter som de israelske. Av fagforeningsavgiftene skal halvparten gå til PGFTU. Husain sier imidlertid at PGFTU ofte må engasjere israelske arbeidsrettsjurister ved konflikter. Han forteller videre at det har blitt trukket milliarder av dollar fra palestinske arbeideres lønninger, og at disse pengene har gått til Israels nasjonale fond. Det blir nå ført diskusjoner om å overføre pengene til PGFTU og de palestinske selvstyremyndighetene.
– Hvis vi lykkes, skal pengene gå til det palestinske sosialforsikringsfondet, sier Husain.

En av PGFTUs seire i senere tid er at myndighetene, etter ca. fire år med forhandlinger, vedtok en lov om sosialforsikring for ansatte i privat sektor.
– Vi lyktes i å overtale presidenten til å vedta loven i september 2016. Mest sannsynlig vil loven bli implementert i 2018, sier Husain.

Myndighetenes maktbruk
På Vestbredden er arbeidsforholdene verst for de palestinske arbeiderne i bosetningene.
– De har ingen rettigheter og arbeider ofte i et farlig miljø. De fleste er dagarbeidere. De med månedslønn har mange merkelige fradrag på lønnsslippene sine, sier Husain.

Bosetterne er riktignok ikke alene om å utnytte arbeiderne. På mange palestinske arbeidsplasser ligger lønningene under minstelønn, sikkerhetsforskrifter ignoreres og ansettelsestryggheten er lik null. Husain anslår at arbeidslovgivningen bare er implementert på 40 prosent av arbeidsplassene.
– Og nå vil bedriftslederne endre arbeidslovgivningen. Arbeidsdepartementet megler mellom dem og oss, men det er en sterk relasjon mellom bedriftslederne og regjeringen. Mange i regjeringen er teknokrater som også er forretningsmenn, forteller Hussain.

Splittelsen i fagbevegelsen utnyttes av myndighetene.
– Alle forhandlingene trekker ut i tid fordi myndighetene sier de må rådføre seg med alle forbundene, sier han.

Myndighetene legger seg også opp i PGFTUs anliggender. I 2016 avholdt PGFTU sin femte kongress, til tross for at myndighetene hadde oppfordret dem til å utsette den.
– Da frøs myndighetene bankkontoen vår i ni måneder som en kollektiv straff, sier Husain.

Kontoen ble åpnet igjen etter internasjonalt press og etter at PGFTU hadde gått med på «ydmykende» vilkår. Det gikk blant annet på at kongressen og valget til tillitsverv ble omgjort, samt at myndighetene fikk utnevne en del av kandidatene.
– Det er den verste avtalen vi noensinne har inngått, sier Husain.

PGFTUs mål nå er å forene arbeiderbevegelsen og å arbeide for en uavhengig og demokratisk fagbevegelse, noe som er stikk i strid med påstandene om at PGFTU er under foten på PLO. Husain innrømmer at kritikken ikke er uberettiget. Systemet er inngrodd. Også dette vet regjeringen å utnytte.
– Den svekker oss ved å utnytte representantenes partitilhørigheter. Vi prøver å endre på dette, men har ikke lyktes 100 prosent ennå, sier han.

Lærerstreik og seier
I november 2014 gjorde myndighetene føderasjonen av forbundene til de offentlig ansatte ulovlig etter en bølge med streiker og protester. Ett forbund overlevde likevel, og det var det palestinske lærerforbundet. Lærerne lammet nesten Vestbredden i begynnelsen av 2016.
– Myndighetene forsinket gang på gang implementeringen av en avtale fra 2013 om bedre lønn samt lønnsøkning og opprykk basert på antall år i arbeid, sier Amjad Daoud Hasan Saleh.

8

Amjed sitter i ledelsen for lærerforbundet og vi sitter sammen på hovedkontoret deres i Ramallah. – Vi ga myndighetene en tidsfrist på å ordne opp i dette. Da de ignorerte oss, begynte vi gradvis å heve røsten. Det utviklet seg til en vill lærerstreik tidlig i 2016, sier Fayhaa Albash, som er forbundets internasjonale talsperson.

35 000 lærere streiket og protesterte.
– Den gamle forbundsledelsen ble tvunget til å gå av da de ikke klarte å få gjennom kravene våre, sier Amjad.

– Til slutt sa presidenten til myndighetene at de måtte innfri kravene våre. I dag er 90 prosent av avtalen oppfylt, de øvrige løftene håper vi vil bli innfridd snart, sier Fayhaa.

Det var likevel ikke bare streiker og protester som gjorde at lærerforbundet overlevde. Amjad forteller at forbundet alltid har vært lojalt mot PLO og hatt en spesiell plass i organisasjonens hjerte.
– Så lenge PLO eksisterer, kommer vi også til å gjøre det, avslutter han.

Histadrut forsvarer dagens system
Avital Shapira leder avdelingen for internasjonale relasjoner i den israelske hovedorganisasjonen Histadrut. Hun forteller at man etter avtalen med PGFTU i 1993 har overført millioner av dollar til PGFTU samt sikret at de palestinske arbeiderne i Israel har samme rettigheter som israelske arbeidere, uansett om de er med i en palestinsk fagforening eller ikke.
– Noen palestinske arbeidere støter naturligvis på problemer, men de fleste gjør det ikke. Vi gir dem gratis rådgivning, oppmuntrer dem til å kreve rettighetene sine og har også dannet komitéer for palestinske arbeidere innenfor byggesektoren der de fleste palestinerne jobber, sier hun.

Histadrut behandler ikke, og kan ikke kommentere palestinske arbeideres problemer utenfor arbeidsplassene i Israel, som for eksempel det svarte markedet for israelske arbeidstillatelser. Man har heller ingen innflytelse på arbeidsplassene i de israelske bosetningene på Vestbredden, verken når det gjelder israelske eller palestinske arbeidere.
– Arbeiderne der er ikke tilsluttet Histadrut og ingen betaler medlemskontingent. Jeg forstår at mange palestinere jobber der fordi lønningene er mye høyere og fordi de beskyttes av den israelske arbeidslovgivningen, sier Avital.

Hun vet imidlertid ikke om det finnes noen instans som kontrollerer at arbeidslovgivningen følges i bosetningene.
– Histadrut er ikke et organ som implementerer lover. Vi kan saksøke en arbeidsgiver som bryter dem, men mer kan vi ikke gjøre, avslutter Avital.

Share Button